For meg er spørsmålet om kunstfagenes plass i skolen så viktig. Skolen angår oss alle. Den handler om våre barn, vår fremtid - og om hva slags mennesker og fellesskap vi er med på å forme.

Og kunstfagene betyr noe. Ikke bare for dem som en dag skal bli kunstnere, musikere, dansere, skuespillere eller forfattere, men for alle. De gir oss en fornemmelse av det som finnes inni oss. Og rom til å oppdage det som finnes mellom oss.

Kurt Vonnegut fikk sagt det bedre enn de fleste:

I 2006 fikk en gruppe elever ved Xavier High School i New York en skoleoppgave av engelsklæreren sin, Ms. Lockwood. De skulle skrive brev til en forfatter de ser opp til, og forsøke å overtale vedkommende til å komme på besøk til skolen. Fem av elevene valgte Kurt Vonnegut.

Vonnegut var da 84 år gammel. Han var en av USAs mest berømte forfattere, kjent for bøker som Slaughterhouse-Five, men han var også blitt en gammel mann som ikke lenger orket å reise rundt for å møte publikum. Han kom ikke til skolen. I stedet svarte han med et brev.

Et nydelg lite brev.

Det er kort, varmt, morsomt og alvorlig på samme tid. Vonnegut skriver ikke til ungdommene om karakterer, karriere, prestasjon eller suksess. Han gir dem i stedet en oppgave: De skal lage kunst. Synge, danse, tegne, skrive, spille, dikte — “no matter how well or badly”. Ikke for å tjene penger eller bli berømte, men for å erfare det han kaller “becoming”: å bli til, å finne ut hva som finnes inni en selv.

Så gir han dem en helt konkret lekse: Skriv et sekslinjers dikt. Gjør det så godt dere kan. Ikke vis det til noen. Ikke les det opp for kjæreste, foreldre eller lærer. Riv det i små biter og kast bitene.

Sir Ian KcKellen leser dette så flott...

Norsk oversettelse:

«… Prøv deg på en hvilken som helst kunstform: musikk, sang, dans, skuespill, tegning, maleri, skulptur, poesi, skjønnlitteratur, essays, reportasjer - uansett hvor godt eller dårlig du behersker det. Ikke for å tjene penger eller bli berømt, men for å oppleve å bli til, for å finne ut hva som finnes inni deg, for å få sjelen din til å vokse.

Helt seriøst! Jeg mener det: Begynn nå, med én gang, med kunst - og fortsett med det resten av livet. Tegn et morsomt eller fint bilde av Ms. Lockwood, og gi det til henne. Dans hjem fra skolen, syng i dusjen, og fortsett slik. Lag et ansikt i potetmosen. Lat som om du er grev Dracula.

Skriv et dikt på seks linjer, om hva som helst, men på rim. Gjør det så godt dere overhodet kan. Men ikke fortell noen hva dere holder på med. Ikke vis det fram eller les det opp for noen, ikke engang for kjæresten deres eller foreldrene deres eller hvem det nå måtte være.

Riv det i ørsmå biter, og kast bitene i søppelkasser som står langt fra hverandre. Da vil dere oppdage at dere allerede er blitt rikelig belønnet for diktet. Dere har opplevd å bli til, lært mye mer om hva som finnes inni dere, og dere har fått sjelen til å vokse.»