Etymologien til  kunst
Ordet kunst i norsk (og de fleste andre germanske språk) har sine røtter i et gammelt ord for «det å kunne». Ifølge Det Norske Akademis ordbok kommer kunst fra middelnedertysk kunst, som i grunnbetydning betyr nettopp «det å kunne»(altså ferdighet eller evne). Ordet er språklig beslektet med verbet kunne (tysk können, engelsk can) – faktisk sier det tyske ordtaket «Kunst kommt von Können» at kunst stammer fra det å kunne (dyktighet). I eldre tid betød kunst først og fremst en ferdighet eller faglighet innen noe vanskelig som krevde øvelse og beherskelse. Vi har spor av denne betydningen i sammensetninger som ingeniørkunst, kokekunst og legekunst, der ordet sikter til dyktig utførelse mer enn estetisk skapelse.

Gjennom historien har imidlertid kunst-begrepet utviklet seg. Under påvirkning fra latin ars (fransk art) fikk kunst-ordet etter hvert også betydningen estetisk skapende virksomhet. Mens kunst fortsatt kunne bety en listig fremgangsmåte, et triks eller en «kunstart» man behersket, begynte man utover 16–1700-tallet å bruke ordet mer snevert om billedkunst, musikk, diktning osv. – det vi i dag kaller kunstarter i estetisk forstand. Denne betydningsinnskrenkningen skjedde parallelt med at vitenskapene utviklet seg som egne disipliner (mer om det nedenfor).

Art på engelsk (latin ars) – «kunst» via ferdighet
Det engelske ordet art (som også går igjen i fransk art, italiensk arte, spansk arte osv.) har en annen opprinnelse, nemlig det latinske ars (genitiv artis) som betyr kunst, håndverk eller ferdighet. Latin ars hadde omtrent samme mening som gresk technē – det vil si enhver form for faglig dyktighet, kunnskap eller håndverksmessig kunnen. Etymologisk sett henger ars sammen med en urindoeuropeisk rot som betyr «å sammenføye, passe til». (Interessant nok er latinske arma – våpen/verktøy – av samme rot, altså noe man setter sammen.)

I middelalderens og renessansens engelske tekster betydde art først og fremst lærd kunnskap eller evne – for eksempel de syv frie kunstene (de liberale fagene) innen høyere utdanning. Denne brede betydningen henger fortsatt igjen i titler som Bachelor of Arts (bachelorgrad i fag som ikke nødvendigvis har med kunst å gjøre). Utover 1500–1600-tallet begynte art på engelsk også å bety menneskeskapt i motsetning til naturlig, samt systematisk metodelære (som i uttrykk ala “the art of war”). Først på 1600-tallet finner vi den moderne betydningen av art som kreativ kunst nedfelt, og fra ca. 1700-tallet ble ordet i økende grad avgrenset til estetiske uttrykk som maleri, skulptur, musikk osv.. Med andre ord gikk art gjennom en lignende snevringsprosess som kunst-begrepet gjorde i norsk/tysk – fra å omfatte all slags faglig ferdighet til hovedsakelig å sikte til de skjønne kunster.

De syv frie kunster – middelalderens «allmenndannelse»
Når vi i dag snakker om allmenndannelse, tenker vi gjerne på et bredt sett av skolefag som språk, matematikk, naturfag, kunst og historie. Men allerede i middelalderen hadde man en idé om hva et dannet menneske burde kunne: de syv frie kunster (septem artes liberales).

Trivium – kunsten å uttrykke seg
De tre første fagene ble kalt trivium (derav ordet «triviell» – noe alle burde kunne):

  • Grammatikk – å mestre språket, lese og skrive.
  • Dialektikk – å tenke klart og logisk.
  • Retorikk – å tale og overbevise.

Dette var verktøyene for å forstå, tenke og formidle.

Quadrivium – naturens tall og mønstre
De fire neste ble kalt quadrivium:

  • Aritmetikk – tall og regning.
  • Geometri – form og rom.
  • Musikk – harmoni og tall i bevegelse.
  • Astronomi – himmelens lover og rytmer.

Her ser vi hvordan naturen ble forstått som et ordnet system, der musikk og astronomi ble regnet som like vitenskapelige som matematikk og geometri.

Arven i dag
De syv frie kunster var grunnutdanningen for alle som ville studere videre, ofte teologi eller filosofi. Og selv om vi ikke lenger pakker skolefagene inn på samme måte, kjenner vi arven: språkfagene bygger på trivium, matematikk og naturfag på quadrivium – og musikk har fortsatt en særstilling som bro mellom kunst og vitenskap.

De syv frie kunster minner oss om at dannelse alltid har handlet om mer enn bare «nyttig kunnskap». Det har vært et spørsmål om å se sammenhenger mellom språk, logikk, tall, natur og kunst – og å bruke dette til å bli et fritt, tenkende menneske.

«Kunst» i andre språk – evner, ferdigheter og andre røtter
Ser vi på andre språk, finner vi noen interessante mønstre – de fleste ord for kunst handler opprinnelig om evne, viten eller håndverk:

  • Germanske språk: Som nevnt deler norsk kunst opphav med tysk Kunst, nederlandsk kunst og svensk konst. Alle stammer fra urgermansk kunnan (kunne) – altså idéen om dyktighet/ferdighet. (I eldre norsk/norrønt fantes for øvrig også ordet list for ferdighet eller knep; moderne islandsk bruker list som ordet for kunst i dag.)
  • Romanske språk: Fransk art, spansk arte, italiensk arte m.fl. kommer fra latin ars, artis i betydningen ferdighet, håndverk. Dette latinske låneordet spredte seg også til engelsk (art).  Ordene kunstig og artifisiell (fra lat. artificium) bærer i dag vitnesbyrd om at art/arte hadde med det menneskeskapte og håndverksmessige å gjøre.
  • Slaviske språk: Mange slaviske språk bruker egne ord knyttet til evne og mesterlighet. Russisk искусство(iskusstvo, «kunst») ble konstruert på 1700-tallet fra et gammelt ord iskus som betyr prøve/erfaring – underforstått noe man oppnår gjennom øving og forsøk. Tilsvarende har f.eks. bulgarsk izkustvo samme rot. I serbisk/kroatisk brukes umjetnost (og tilsvarende umenie på slovakisk, umění på tsjekkisk), avledet av verbet umjeti – som betyr «å kunne (noe)» i betydningen beherske en ferdighet. Polsk skiller seg ut ved å bruke ordet sztuka om kunst; det stammer fra tysk Stück (et stykke), antakelig via betydningen «et stykke arbeid/verk».
  • Andre språk: Også utenfor Europa finner vi lignende tankegang. I Finland fantes opprinnelig ikke et eget ord for kunst, så på 1840-tallet skapte man nyordet taide fra verbet taitaa (å mestre noe, kunne) – og interessant nok er tiede (vitenskap) laget fra tietää (å vite). Kinesisk bruker ordet 藝術 (yìshù), som kombinerer tegn for dyktighet/teknikk og kunst, og japansk geijutsu (芸術) har tilsvarende betydning av en ferdighet utført med eleganse. Alt i alt ser vi et gjennomgående mønster: kunst ble språklig forstått som menneskelig skaperevne og dyktighet i vid forstand, enten ordet kom fra «å kunne» eller «håndverk/ferdighet».

Kunst versus vitenskap – historisk var skillet uklart
I dag tenker vi gjerne på kunst og vitenskap som to ulike verdener – kreativitet og estetikk på den ene siden, systematisk evidens og kunnskap på den andre. Historisk har imidlertid disse begrepene vært tett sammenvevd. Ordet vitenskap(tysk Wissenschaft) betyr i seg selv bare «det å vite» og kom i bruk relativt seint om den systematiske, naturvitenskapelige kunnskapen. Før den moderne tidsalder var kunst ofte en samlebetegnelse på all fagkunnskap, både teoretisk viten og praktisk evne.

Et illustrerende eksempel finner vi i medisinen. Helt opp til 1700-tallet omtalte man gjerne legefaget som legekunst, og Hippokrates’ berømte aforisme «ars longa, vita brevis» – «kunsten (er) lang, livet (er) kort» – siktet til at medisinkunsten var omfattende og krevde et langt liv å mestre. Middelalderens lesere forstod legekunst som summen av all medisinsk kunnskap. Geoffrey Chaucer oversatte Hippokrates til engelsk omkring 1390 som “the lyf so short, the craft so long to lerne” – «livet så kort, håndverket så langt å lære». Her betyr craft/kunst nettopp det vi i dag ville kalt faget eller vitenskapen medisin.

Utover 1800-tallet oppstod imidlertid et tydelig skille mellom kunst og vitenskap innenfor slike fag. I medisin gikk man fra å betrakte alt som én kunst, til å dele det i to komponenter: vitenskapen ble kunnskapsbasen (anatomi, fysiologi, kjemi, osv.), mens kunsten ble det man trengte i anvendelsen – den praktiske håndteringen, klinisk skjønn og menneskelig intuisjon. Dette speiler en generell utvikling: naturfilosofien og de lærde kunster ble gradvis til egne vitenskapsgrener, og kunstbegrepet ble begrenset til det skapende og utøvende som ikke lot seg fullstendig tallfeste eller teoretisere.

Historisk var altså kunst og vitenskap to sider av samme sak – begge handlet om å vite og kunne. Først med moderniteten kom den strenge todelingen der kunstene fokuserer på estetisk og subjektiv skapelse, mens vitenskapene fokuserer på objektiv kunnskap. Likevel henger arven igjen i språket vårt: Vi snakker fortsatt om både kunsten og vitenskapen å leve godt, og om at et fag kan være både en kunst og en vitenskap. Skillet er skarpere, men samspillet mellom dem består – på godt og vondt – slik det har gjort gjennom århundrene.