Kunstens samfunnsverdi er stor, men avhenger også av at vi tar kunstens egenverdi på alvor. Et essay om verdi, nytte og det ubehagelige spørsmålet: hva er kunsten verdt?

Et essay i tre deler - last ned hele teksten som PDF her.

Innhold
Del I. Hva er kunstens verdi?
Del II. Hva er kunsten verdt?
Del III. Å verdsette uten å redusere

Del III. Å verdsette uten å redusere

Å velge uten fasit

Alle som har ansvar for kunstnerisk kvalitet, må ta valg de ikke kan bevise er riktige. Jeg har gjort det mange ganger selv, som dirigent. Et partitur gir mye informasjon. Musikkhistorien gir mer. Kunnskap om stil, instrumenter og fremføringspraksis gir enda mer. Likevel kommer det et punkt hvor man må velge. Tempovalg. Frasering. Klangbehandling. Balanse. En redaktør som skal velge hvilke manuskripter som utgis, en kurator som skal velge hva som henges, og en teatersjef som skal velge hva som spilles, står i samme situasjon.

To dirigenter kan kjenne det samme partituret svært godt, ha studert kildene og kjenne den samme utøvertradisjonen. Likevel kan de velge forskjellig, og begge valgene kan være kunstnerisk overbevisende. Det betyr ikke at alle valg er like gode. Det finnes tempi som ikke fungerer. Fortolkninger kan være dårlig informert, inkonsekvente eller i strid med det komponisten faktisk skrev. Men mellom det åpenbart uforsvarlige og det ubestridelig riktige finnes et stort rom der kunnskap må omsettes i vurdering. Det er i dette rommet dømmekraften arbeider. Det er dette som er kunstnerisk ledelse.

Dømmekraften er siste skanse

De som skal fordele fellesskapets midler, forsøker gjerne å begynne i den objektive enden: med tall, kriterier og indikatorer. Men, uansett hvor mye data de har, hvor grundig risikoen er vurdert og hvor nøye kvaliteten er belyst gjennom fagfellevurdering og kritikk, kommer de til et punkt der kunnskapen ikke lenger kan avgjøre. Data kan opplyse valget. De kan ikke foreta det. Da må de velge, og de står overfor et valg som ligner den kunstneriske lederens. Forskjellen ligger ikke i selve valget, men i ansvaret: fellesskapets ressurser krever åpenhet, legitimitet og etterprøvbarhet på måter en kunstnerisk leder ikke møter i samme grad. At en prioritering ikke kan utledes av et regneark, betyr ikke at den er irrasjonell.

Armlengdes avstand og faglige utvalg er ett svar på spørsmålet om hvem som skal dømme: Konkrete kunstfaglige vurderinger skal så langt som mulig skjermes fra direkte politisk styring og overlates til faglig kompetanse. Det flytter valget, men fjerner det ikke: rundt bordet i utvalget dukker skjønn, smak og erfaring opp igjen. Det er ikke en innvending mot ordningen, men en påminnelse om hva den er og ikke er: et vern om friheten, ikke en garanti for objektivitet. Skjønn som erkjennes, kan diskuteres og forbedres. En avgjørelse som utgir seg for å være objektiv, kan bare forsvares.

Dilemmaet har også vært møtt i radikal form: Hvis kvalitetsvurderinger aldri kan bli objektive, hvorfor ikke trekke lodd, slik det er foreslått for Kulturrådets tildelinger? Flere forskningsfinansiører har prøvd en mildere variant, der fagvurderingen kommer først og loddtrekning brukes bare mellom søknader som er vurdert som likeverdige. Modellen fjerner ikke skjønnet, men flytter det oppstrøms: noen må fortsatt avgjøre hva som regnes som likeverdig.

Heller ikke «dømmekraft» er et uskyldig ord. Faglig skjønn kan beskytte kvalitet og kunstnerisk frihet, men også etablerte hierarkier, smak og nettverk. Hvem får sitte rundt bordet? Hvem får definere det nyskapende, og hvem det amatørmessige? «Vi kan ikke måle kvalitet, derfor må ekspertene bestemme» er ikke et tilfredsstillende svar. Dømmekraft må selv kunne utfordres: Den må være informert, kunne begrunnes, tåle andre perspektiver og, når fellesskapets ressurser står på spill, kunne etterprøves. Her kan tall hjelpe. Hvis en institusjon mener at den er tilgjengelig for alle, kan publikumsdata vise at den ikke er det. Tall kan gjøre makt synlig. Men de forteller ikke alene hva vi bør gjøre.

Det er ikke et argument for vilkårlighet eller enerådende beslutninger. Det er et argument for å ta skjønnet på alvor og stille krav til det. Det minner om Sokrates: å erkjenne hva vi ikke vet, og likevel gjøre rede for hva vi mener.

Begrunnet verdsetting

Alternativet til målstyring er ikke å slutte å måle, og alternativet til faglig dømmekraft er ikke å late som om alle vurderinger er like gode. Vi trenger tallene, forskningen, publikums erfaringer, fagmiljøenes kunnskap og kritikken, og til slutt mennesker som er villige til å vurdere på grunnlag av alt dette og stå ansvarlige for det.

Jeg kaller det begrunnet verdsetting: at den som bestemmer, gjør rede for hva som ble valgt og hvorfor. Ikke fordi begrunnelsen gjør vurderingen objektiv, og ikke fordi alle som hører den vil bli enige, men fordi den gjør vurderingen synlig og mulig å diskutere. Det er noe annet enn både et regneark og en smaksdom. Og det stiller konkrete krav:

  • Verdiene som står på spill, må navngis: både hva slags verdi vi prioriterer (kunstnerisk kvalitet, rekkevidde, bevaring, fornyelse), og om vi støtter noe for det det er, eller for det det fører til.
  •  Vurderingen må si hvorfor verdi X får veie tyngre enn Y i dette tilfellet, ikke bare at den gjør det.
  • Vurderingene må kunne etterprøves i ettertid. Hva lærte vi av det vi støttet, og av det vi avslo?

Uten slike krav er både «faglig skjønn» og «samfunnsnytte» altfor lette å bruke som retoriske skjold.

Kravet gjelder også den som gir. En privat giver har stor frihet: ingen stemmer over hva den prioriterer. Uten demokratisk kontroll må legitimiteten komme fra åpenhet om hva som velges og hvorfor. Det er forståelig å be om dokumentert effekt på forhånd, men da flyttes begrunnelsesplikten i én retning: Søkeren må begrunne prosjektet, mens giverens egne prioriteringer forblir uutalte. Og siden søkeren trenger pengene og giveren ikke trenger søkeren, er det giveren som må gå først.

Hva skal et samfunn være i stand til?

Dette åpner for et litt annet spørsmål enn det vi vanligvis stiller. I stedet for bare å spørre hvilken effekt vi kjøper for pengene, kan vi spørre: Hva ønsker vi at dette samfunnet skal være i stand til?

Et profesjonelt teater, et museum eller et orkester er ikke bare summen av årets forestillinger, utstillinger og publikumstall. Det er også en kapasitet: fagfolk med spesialisert kompetanse, en organisasjon som kan realisere bestemte deler av kunstfeltet, kunnskap som overføres mellom generasjoner. Et museum kan kjøpe et verk som få ser i år, men som inngår i en offentlig samling i generasjoner. Et amatørkor eller en lokal teatergruppe bærer en annen kapasitet: mennesker som bygger ferdigheter og lokale fellesskap. Kulturøkonomer har snakket om noe beslektet, opsjonsverdi og arveverdi: verdien av å ha muligheten, og av å gi den videre.

Men kapasitet er ikke et magisk ord. Enhver etablert institusjon kan hevde at den forvalter en kapasitet, og argumentet favoriserer det som allerede har bygget opp noe fremfor det som ennå ikke har det. Da trenger vi en test, og tre spørsmål kan tjene som utgangspunkt. Det første gjelder det som ikke lar seg omgjøre: Hvor lang tid og hvor mye vil det koste å bygge kapasiteten opp igjen hvis den først forsvinner? Det andre gjelder tilgang: Hvem kan faktisk bruke den, og hvor? Det tredje gjelder fornyelse: Brukes og videreutvikles kapasiteten, eller bevares den uten at mulighetene faktisk tas i bruk?

Bak dem ligger spørsmålet all prioritering til slutt må svare på: Hva kunne de samme midlene ha bygget i stedet, og hva vil vi ikke lenger være i stand til hvis denne kapasiteten forsvinner? Da blir spørsmålet ikke bare Hva produserer dette tiltaket? Men også Hva gjør det mulig?

Ingen posisjon er for god til å bli begrunnet på nytt. Jeg mener av prinsipp at alle som mottar fellesskapets eller andres penger, må tåle å bli sett i kortene, og med jevne mellomrom fornye både posisjonen og begrunnelsen sin. Det gjelder selvsagt alle, fra store institusjoner til frie grupper og enkeltkunstnere, og det gjelder også dem som stiller spørsmålene: tilskuddsforvaltere og stiftelser må like gjerne tåle å bli spurt om sine prioriteringer.

En institusjon som kan forklare seg selv, og som kan vise hvordan den fornyer det den bærer videre, har det beste utgangspunktet for å svare på spørsmålet om hva den er verdt. Det er bedre å stille spørsmålet selv enn å vente på at andre stiller det, og på andres premisser.

Tilbake til begynnelsen

Kunsten har egenverdi. Setningen uttrykker noe viktig. Men etter denne omveien er jeg sikker på at egenverdien ikke skal forstås som en substans inne i kunstverket, isolert fra mennesket, historien og samfunnet. Jeg tror heller ikke at egenverdi og nytteverdi står på hver sin side av en vektskål. Vernet mot instrumentalisering står, men på et annet grunnlag: ikke fordi nytte er uviktig, men fordi noe av verdien verdsettes som mål, og fordi noe av nytten kan avhenge av at kunsten ikke først og fremst behandles som et middel. Den som vil ha kunstens samfunnsverdi, bør ta egenverdien på alvor. Det er fordi jeg tror kunstens samfunnsbetydning er stor at jeg mener det.

Et rikere språk om kunstens verdi løser ikke dilemmaene i prioriteringen. Det kan gjøre dem vanskeligere. Hvis vi bare måler publikumstall, kan vi rangere enkelt. Hvis vi mener at kvalitet, erfaring, kulturell kontinuitet, deltakelse og langsiktig kapasitet alle kan være reelle verdier, mister vi den ene skalaen. Vi får et dårligere regnestykke, men kanskje en bedre samtale. For et rikt kunst- og kulturliv består neppe av det som scorer høyest på samme skala, men av virksomhet som er verdifull på forskjellige måter.

Så kommer det andre spørsmålet: Hva er kunsten verdt? På det kan vi ikke svare at kunsten er uvurderlig og gå videre, for et samfunn må prioritere. Kanskje er dette politikkens grunnleggende dilemma:

Vi må fordele det som kan telles, mellom verdier som ikke kan reduseres til tall.

Ingen modell kan fjerne dette dilemmaet. Ingen indikator kan gjøre prioriteringen verdinøytral, og ingen henvisning til egenverdi kan gjøre den unødvendig. Det vi kan gjøre, er å se mer: å måle det som kan måles og vite hva tallene ikke forteller, å undersøke kunstens virkninger uten å gjøre dem til bestillinger eller til kunstens eneste begrunnelse, å investere i kapasitet og forvente at den fornyes, og å begrunne de valgene vi likevel må gjøre.

For hvordan vi snakker om kunstens verdi, påvirker hva vi blir i stand til å se som verdifullt. Og det vi ikke ser, gir vi ikke rom for.


Litteratur og kilder

Aristoteles. Politikken [Politics], særlig bok VIII om musikk og oppdragelse. Se også Pierre Destrée, «Aristotle’s Aesthetics», Stanford Encyclopedia of Philosophy, som også behandler Poetikken. https://plato.stanford.edu/entries/aristotle-aesthetics/

Breivik, Andreas. «Framtida er søknadslotto». Klassekampen, 10. januar 2024. https://klassekampen.no/artikkel/2024-01-10/framtida-er-soknadslotto/ZRns

Budd, Malcolm. «Art, Value of». Routledge Encyclopedia of Philosophy, 1998. Skiller mellom kunstens mange mulige verdier og dens særegne «artistic value», som knyttes til den ikke-instrumentelle verdien av en informert erfaring av verket. https://www.rep.routledge.com/articles/thematic/art-value-of/v-1

Chiaravalloti, Francesco. «Performance Evaluation in the Arts and Cultural Sector: A Story of Accounting at Its Margins». The Journal of Arts Management, Law, and Society 44, nr. 2 (2014): 61–89. https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/10632921.2014.905400

Chiaravalloti, Francesco. Performance Evaluation in the Arts: From the Margins of Accounting to the Core of Accountability. Ph.d.-avhandling, University of Groningen, 2016. https://research.rug.nl/en/publications/performance-evaluation-in-the-arts-from-the-margins-of-accounting/

Danto, Arthur C. «The Artworld». The Journal of Philosophy 61, nr. 19 (1964): 571–584. Kunstverk kan ikke identifiseres utelukkende gjennom sansbare egenskaper; kunstteori og historie inngår i det som gjør det mulig å se noe som kunst. https://www.helsinki.fi/assets/drupal/2024-03/Danto-Artworld-1964.pdf

Dewey, John. Art as Experience. New York: Minton, Balch & Company, 1934. https://books.google.com/books/about/Art_as_Experience.html

Duchamp, Marcel. Fountain. 1917. Readymade; originalverket er tapt. Duchamp sendte urinalet anonymt inn til Society of Independent Artists’ juryfrie utstilling i New York, hvor det ble avvist. Verket er senere kjent gjennom Alfred Stieglitz’ fotografi og replikaer. https://www.philamuseum.org/exhibitions/marcel-duchamp-and-the-fountain-scandal

Elster, Jon. Sour Grapes: Studies in the Subversion of Rationality. Cambridge: Cambridge University Press, 1983. Se særlig kapittel II om «states that are essentially by-products».

Heyard, Rachel, Manuela Ott, Georgia Salanti og Matthias Egger. «Rethinking the Funding Line at the Swiss National Science Foundation: Bayesian Ranking and Lottery». Statistics and Public Policy 9, nr. 1 (2022): 110–121.

Kann-Rasmussen, Nanna. «Reframing Instrumentality: From New Public Management to New Public Governance». International Journal of Cultural Policy 30, nr. 5 (2024): 583–596. https://researchprofiles.ku.dk/en/publications/reframing-instrumentality-from-new-public-management-to-new-publi/

Kant, Immanuel. Critique of the Power of Judgment [Kritik der Urteilskraft, 1790], særlig §§ 1–5 om den estetiske bedømmelsens «interesseløse» karakter. Gleden ved det skjønne avhenger ikke av begjær etter objektet eller av dets praktiske nytte. Dette bør ikke uten videre sidestilles med dagens kulturpolitiske begrep om «kunstens egenverdi». https://plato.stanford.edu/entries/kant-aesthetics/

Korsgaard, Christine M. «Two Distinctions in Goodness». The Philosophical Review 92, nr. 2 (1983): 169–195. Se også «Intrinsic vs. Extrinsic Value», Stanford Encyclopedia of Philosophy: https://plato.stanford.edu/entries/value-intrinsic-extrinsic/

McCarthy, Kevin F., Elizabeth H. Ondaatje, Laura Zakaras og Arthur Brooks. Gifts of the Muse: Reframing the Debate about the Benefits of the Arts. Santa Monica, CA: RAND Corporation, 2004. https://www.jstor.org/stable/10.7249/mg218wf

NOU 2013: 4. Kulturutredningen 2014. Oslo: Kulturdepartementet, 2013. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2013-4/id715404/

Oktaviana, Adhi Agus, Renaud Joannes-Boyau, Budianto Hakim mfl. «Narrative Cave Art in Indonesia by 51,200 Years Ago». Nature 631 (2024): 814–818. https://www.nature.com/articles/s41586-024-07541-7

Platon. Staten [Republic], særlig bok II–III og X. Se også Nickolas Pappas, «Plato’s Aesthetics», Stanford Encyclopedia of Philosophy, revidert 2024, som er en nyttig korreksjon mot å tillegge Platon et moderne, enhetlig kunstsyn. https://plato.stanford.edu/entries/plato-aesthetics/