Kunstens samfunnsverdi er stor, men avhenger også av at vi tar kunstens egenverdi på alvor. Et essay om verdi, nytte og det ubehagelige spørsmålet: hva er kunsten verdt?

Et essay i tre deler - last ned hele teksten som PDF her.

Innhold
Del I. Hva er kunstens verdi?
Del II. Hva er kunsten verdt?
Del III. Å verdsette uten å redusere

Del II. Hva er kunsten verdt?

Så langt har vi kunnet la verdiene stå side om side. Men i virkeligheten må de konkurrere. Det er ikke noe særegent for kunsten: Enhver som fordeler fellesskapets penger, må sette epler opp mot pærer, skole mot sykehus, vei mot barnehage. Slik er politiske prioriteringer. For kunsten betyr det at spørsmålet vi har stilt, får en annen og mer ubehagelig form: Hva er kunsten verdt? Nå har ordet «verdt» fått en annen klang. Noen må til slutt sette tall i en kolonne i budsjettet.

Når spørsmålet går fra hva er kunstens verdi? til hva er kunsten verdt?, skjer det også en forskyvning. Vi fordeler ikke penger til abstrakte kunstverk, men til kunstnere, institusjoner og praksiser, og da kommer andre verdier inn: arbeidsplasser, kompetanse, geografisk tilgang og kulturell kontinuitet.

Når verdiene må konkurrere

La oss anta at vi blir enige om alt vi har sagt så langt. Et profesjonelt teater kan ha stor kunstnerisk og kulturell verdi. Et amatørkor kan skape erfaringer, mestring og fellesskap. Et museum forvalter kunst på vegne av mennesker som ennå ikke er født. En forfatter kan trenge tid til å skrive en bok ingen vet om blir god. Alt dette kan være sant samtidig, og ingenting av det løser budsjettet. Tvert imot: jo flere former for verdi vi får øye på, desto vanskeligere kan prioriteringen bli.

Hvor mye skal vi bruke på profesjonell scenekunst? På museer, kulturskoler, frivillighet, litteratur, film eller det frie feltet? Hvorfor skal et museum bruke flere millioner kroner på ett enkelt verk når de samme pengene kunne finansiert omfattende publikumsaktivitet? Hvorfor skal en forfatter få arbeidsro til å skrive noe få vil lese? Hvorfor støtte et lite miljø fremfor et stort deltakelsesprosjekt? Dette er ikke retoriske spørsmål med skjulte svar. De er vanskelige fordi svarene avhenger av hva slags verdi vi ser etter. Er antall mennesker som nås avgjørende, får vi én prioritering. Er kunstnerisk kvalitet avgjørende, en annen. Teller fellesskap tyngst, en tredje. Ingen av kriteriene er meningsløse, men ingen av dem kan uten videre gjøre de andre overflødige.

Verdi og knapphet

Verdi og ressurser oppfører seg ulikt. Et nytt kunstverk gjør ikke et annet mindre verdifullt. Min sterke erfaring av en roman tar ikke noe fra din erfaring av en konsert. Men den samme millionen kan ikke brukes to ganger, og knappheten gjelder ikke bare penger: den gjelder scener, arbeidstid, utdanningsplasser, institusjonell kapasitet og menneskers oppmerksomhet.

Når et museum får hundre millioner kroner og et kor hundre tusen, har ingen dermed fastslått at museet er tusen ganger mer verdifullt. Behovene og kostnadsstrukturene er forskjellige. Men bevilgningene er like fullt uttrykk for prioriteringer, og prioritering krever at verdi får ressursmessige konsekvenser. Derfor kommer vi heller ikke unna ved å si at kunsten er uvurderlig. Ordet kan så absolutt være helt presist: En sterk kunstnerisk opplevelse kan ikke prises, og et kunstverk kan være det eneste av sitt slag. Men som fordelingsprinsipp hjelper det oss ikke. Når mye er uvurderlig, forteller ordet ikke hva vi skal velge først.

Behovet for å telle

Det er lett å forstå hvorfor målstyring er attraktivt for dem som må forsvare prioriteringene sine. Når kunst og kultur konkurrerer om midlene med helse, skole og alt annet fellesskapet bruker penger på, oppstår et forståelig behov for å gjøre resultatene sammenlignbare. Da er det rimelig å spørre hva vi får igjen: hvor mange forestillinger og utstillinger, publikummere og barn, hvor stor geografisk spredning. Tallene er ikke irrelevante. De kan også være et vern mot at lukkede miljøer fordeler midler til seg selv og sine uten innsyn. Det kan være viktig å vite om en institusjon når 500 eller 50 000 mennesker, og hvem som bruker den og ikke bruker den. Kunstfeltet skal være forsiktig med å bruke kunstens kompleksitet som argument mot enhver etterprøving. Den som bruker fellesskapets penger, må tåle spørsmål om hva pengene brukes til.

Problemet er altså ikke at vi teller. Problemet oppstår når tellingen får avgjøre hvilke spørsmål det er verdt å stille. Målstyring passer best for den ene av de to hemisfærene, den delen av kunstens verdi som er nytte og kan sammenlignes med andre samfunnsformål. Den passer dårligere for den andre, erfaringen som mål i seg selv. Francesco Chiaravalloti har vist hvordan kvantitative resultatmål utviklet innen en økonomisk styringslogikk kan ha problemer med å gripe den kunstneriske verdien organisasjonene produserer. Et publikumstall forteller hvor mange som var der. Det forteller ikke nødvendigvis hva som skjedde med dem som var der.

Mål gjerne det som kan måles. Men det du har målt, er ikke nødvendigvis det som betyr noe.

Indikatorer er dessuten aldri nøytrale. Noen har valgt dem, og valget er allerede en vurdering av hva som er viktig nok til å synliggjøres. Målstyring fjerner derfor på ingen måte behovet for dømmekraft. Risikoen er at den skjuler hvor dømmekraften er brukt: i valget av hva vi måler.

Når de gode formålene kommer

Det finnes en annen, nyere utvikling som ved første øyekast virker mer sympatisk. I stedet for bare å telle aktivitet kan vi spørre hva kunsten faktisk bidrar til: fellesskap, inkludering, læring, folkehelse, demokrati, mestring. Alt dette er verdier de aller fleste av oss stiller seg bak, og mye kunst og kultur kan utvilsomt bidra til flere av dem. Jeg tror selv at kunst kan ha stor betydning for fellesskap og mestring, og for demokratiet, blant annet fordi den kan gi oss erfaring med noe demokratiet også trenger: å dele et rom uten nødvendigvis å dele en oppfatning. Vi bør undersøke disse sammenhengene, forske på dem og snakke om dem.

Problemet oppstår først hvis vi på forhånd bestemmer at det er disse virkningene kunsten må produsere for å være verdifull nok til å satses på. Nanna Kann-Rasmussen har beskrevet hvordan instrumentaliseringen kan skifte karakter, fra resultatmåling og målstyring til forventninger om at kulturinstitusjoner skal bidra til innovasjon, deltakelse og løsning av samfunnsutfordringer. De gode formålene blir da gradvis en ny generasjon resultatmål.

Forskjellen kan virke liten, men den er viktig. Det er én ting å si: Vi tror kunst og kultur har betydning for et demokratisk samfunn. Det er noe annet å si: Kunstprosjektene vi støtter skal produsere mer demokrati. Den første påstanden kan være en begrunnelse for samfunnets investering i kunst og kultur. Den andre ligner en bestilling. Og en bestilling har en risiko: vi kan få nettopp den virkningen vi bestilte, og samtidig gå glipp av verdier vi ikke hadde fantasi nok til å bestille. Som jeg var inne på tidligere, kan bestillingen dessuten ødelegge mekanismen den er ute etter, hvis virkningen helst oppstår som et biprodukt av at kunsten tas på alvor som kunst.

To søknader

Tenk deg to søknader på et bord. Den ene beskriver et godt gjennomtenkt prosjekt som skal nå 5000 barn, med møteplasser, tilhørighet og inkludering, og som dokumenterer resultatene gjennom definerte indikatorer. Den andre kommer fra en forfatter som ber om tid og penger til å skrive en roman. Forfatteren kan beskrive prosjektet, metoden og sine kunstneriske ambisjoner. Men ingen kan på forhånd garantere at boken blir god, og enda mindre at den vil skape fellesskap, bedre folkehelse eller styrke demokratiet.

Hvilken søknad er best? Vi har ikke nok informasjon til å svare, og det er nettopp poenget. Det ville være like galt å romantisere den usikre prosessen som å favorisere det målbare prosjektet. All ressursbruk innebærer en vurdering av risiko, og det er rimelig å legge vekt på hvor sikkert et prosjekt leverer. Men de to søknadene representerer ulike former for usikkerhet. Hvis systemet belønner den tydeligste forbindelsen mellom investering og forhåndsdefinert samfunnseffekt, vet vi hvilken av dem som har lettest for å skrive den riktige søknaden.

Dilemmaet er kjent fra forskningen, der bestilt og nysgjerrighetsdrevet forskning konkurrerer om de samme midlene. Løsningen er verken å velge det usikre hver gang eller det trygge hver gang. Et system som bare kan finansiere det som kan garantere effekt, vil systematisk undervurdere det usikre. Vi kan ikke fjerne usikkerheten i det enkelte prosjekt, men en finansiør kan bestemme hvor mye usikkerhet den samlet sett vil bære. Én måte å tenke på er derfor risiko på porteføljenivå: en bevisst og dynamisk variasjon mellom trygge og usikre satsinger. Da velger man ikke mellom de to søknadene én gang for alle.

Måten vi snakker om verdi på, får også følger over tid: den påvirker hva institusjonene programmerer og kjøper inn, hvilke miljøer som får utvikle seg og hvilke ideer som i det hele tatt får rom til å oppstå. Verdibegrepene beskriver ikke bare kunstfeltet. De er med på å forme det.

Den lineære fristelsen

Under mye av dette ligger en enkel forestilling: ressurs → aktivitet → resultat → effekt. Modellen er tiltrekkende fordi den gjør verden håndterlig, og på mange områder er den både nødvendig og nyttig. Men kunstens verdiskaping passer ofte dårlig inn i den. Et verk kan uttrykke mer enn kunstneren var bevisst på. Et menneske kan møte det på en helt annen måte. En erfaring kan få betydning mange år senere. Verdiskapingen ligner mindre på en produksjonslinje enn på et kretsløp, der pilene går begge veier: Kunstneren er selv formet av andre verk, og publikum påvirker institusjonene som påvirker kunstnerne.

Men også her må vi passe oss. «Kompleksitet» kan bli kunstfeltets nye frikort. Hvis verdien alltid er uforutsigbar, relasjonell og langsiktig, kan enhver virksomhet hevde at resultatene bare ikke har vist seg ennå. At noe ikke kan måles presist, fritar oss ikke fra å vurdere det. Det gjør vurderingen vanskeligere, men ikke mindre påkrevd.

Hvis verken tall eller forhåndsbestilte effekter kan avgjøre, hva gjenstår da? Jeg tror svaret er skjønn, og at skjønn må begrunnes.

 

Fortsett til Del III. Å verdsette uten å redusere