Kunstens samfunnsverdi er stor, men avhenger også av at vi tar kunstens egenverdi på alvor.
Et essay om verdi, nytte og det ubehagelige spørsmålet: hva er kunsten verdt?

Et essay i tre deler - last ned hele teksten som PDF her.

Innhold
Del I. Hva er kunstens verdi?
Del II. Hva er kunsten verdt?
Del III. Å verdsette uten å redusere

Del I. Hva er kunstens verdi?

«Kunsten har egenverdi»

Jeg har sagt det selv. Mange ganger. Og jeg mener ennå at det er sant. Men over tid er jeg blitt mindre sikker på om jeg vet nøyaktig hva jeg mener med kunstens egenverdi.

Setningen blir ofte brukt påfallende selvfølgelig. I kunst- og kulturlivet brukes den gjerne når noen forsøker å begrunne kunstens plass i samfunnet med noe annet enn kunsten selv: bedre folkehelse, økt turisme, inkludering, læring, økonomisk verdiskaping eller andre gode formål. Da kan det være nødvendig å minne om at kunsten ikke trenger å legitimere seg gjennom alt det andre den kan bidra til. Den har verdi i seg selv. Kulturutredningen 2014 diskuterte nettopp dette eksplisitt: både kravet om instrumentelle begrunnelser og måten egenverdiargumentet brukes kulturpolitisk.

Jeg bruker selv begrepet slik. Som et vern mot en enkel instrumentalisering av kunsten. Som en påminnelse om at en konsert, en roman eller en utstilling ikke trenger å gjøre oss friskere, mer produktive eller mer demokratiske for å være verdifull. Det kan være nok at den er god.

Jeg sier ikke dette fordi jeg tror kunsten er uten nytte. Jeg tror tvert imot at kunstens betydning for mennesker og samfunn er stor. Det er nettopp derfor jeg tenker mye over hvordan vi begrunner den.

Men jo mer jeg tenker på setningen, desto flere spørsmål melder seg. Hva er egentlig denne egenverdien? Og hvor befinner den seg?

Tenk deg hundre mennesker i en konsertsal. De sitter i det samme rommet og hører det samme orkesteret spille det samme verket. Én kjenner hver takt. En annen hører verket for første gang. En tredje kommer plutselig til å tenke på faren som spilte denne musikken hjemme da hun var barn. En fjerde blir overveldet. En femte kjeder seg.

Det er åpenbart at det finnes noe felles. Verket er ikke hundre forskjellige verk. Musikerne spiller de samme tonene. Det finnes ett partitur, en komposisjon, en fremføring, en konkret akustisk hendelse i et bestemt rom. Samtidig oppstår det hundre forskjellige erfaringer. Det samme kunne vært sagt om hundre lesere av samme roman eller hundre besøkende i samme utstilling.

Og forskjellene behøver ikke skyldes at noen har «forstått» musikken og andre ikke. Den som kjenner verket best, kan denne kvelden være den som berøres minst. Førstegangslytteren kan høre noe den erfarne lytteren for lengst har sluttet å legge merke til.

Allerede her blir det vanskelig å snakke om kunstens verdi som om den befant seg på ett bestemt sted. Er den i partituret? I fremføringen? Hos komponisten? Hos musikerne? I erfaringen til den som lytter? Eller oppstår noe av verdien nettopp i møtet mellom alt dette?

Et gammelt spørsmål

Spørsmålet om hvorfor mennesker lager bilder, musikk og fortellinger er mye eldre enn både kunstinstitusjonen og vårt moderne kunstbegrep. I en hule på Sulawesi i Indonesia finnes en fremstilling av menneskelignende figurer sammen med en gris, datert til minst 51 200 år tilbake. Forskerne beskriver den som det hittil eldste kjente eksemplet på visuell historiefortelling. Vi vet ikke hva menneskene som laget den ville kalt det de gjorde, og et hulemaleri er ikke noe bevis for kunstens egenverdi. Men det viser at mennesker svært tidlig brukte tid og ferdigheter på noe som verken ga mat eller ly.

Da filosofien begynte å diskutere det vi i dag ville kalle kunst, var spørsmålet om virkning det første som dukket opp. Platon mente at diktning og musikk påvirker sjelen så direkte at de kunne true både individets karakter og statens stabilitet. Platons mousikē og mimesis faller ikke pent inn i våre kategorier, men temaet er gjenkjennelig: Kunsten gjør noe med oss. Hos Aristoteles står oppdragelse og det å kunne glede seg over musikken for dens egen skyld side om side (Politikken). Allerede her begynner motsetningen mellom egenverdi og nytteverdi å slå sprekker. Musikken kan gjøre noe med oss. Og musikken kan være verdt å høre. Jeg tror vi i vår tids debatt har gjort motsetningen skarpere enn den behøver å være.

Det kan være nok å høre Beethoven

Kant gir oss et annet holdepunkt. I hans estetikk står den interesseløse bedømmelsen sentralt. Begrepet er lett å misforstå: interesseløs hos Kant betyr ikke uinteressert, bare at gleden ved det vakre ikke avhenger av at vi vil eie objektet eller bruke det til noe. Kant formulerte nok ikke vår kulturpolitiske doktrine, men han hjelper oss å se noe viktig: Det er mulig å verdsette noe uten først å spørre hva det skal brukes til. Jeg trenger ikke høre Beethoven, lese en roman eller se et maleri for å bli mer produktiv på jobb. Det kan være nok at jeg ønsker det.

Det høres banalt ut, men kulturpolitisk er det ikke det. Straks vi begrunner en konsert, en bok eller en utstilling med at den øker livskvaliteten, reduserer ensomhet eller stimulerer hjernen, har vi flyttet begrunnelsen. Det kan fortsatt være sant og viktig, men vi begrunner nå kunsten gjennom noe den skal føre til. Likevel løser ikke dette problemet. For hva er det egentlig jeg verdsetter når jeg hører Beethoven, leser Ibsen eller står foran et maleri? Er det kunstneren? Verket? Fremføringen eller utstillingen? Eller min erfaring av det?

Et sted mellom kunsten og mennesket

John Dewey flyttet i Art as Experience oppmerksomheten mot erfaringen. For ham oppstår erfaring i samspillet mellom mennesket og omgivelsene, og den estetiske erfaringen er en særlig helhetlig og intens form for den. Det ligger nær en tanke jeg finner tiltrekkende: at kunsten på et vis realiseres i møtet.

Men legger vi all vekt på møtet, risikerer vi å gjøre verket ubetydelig. De hundre i konsertsalen forholder seg fortsatt til det samme verket. Jeg kan lese Hamlet inn i klimakrisen, men hevder jeg at stykket «egentlig» handler om den, må jeg kunne vise hvordan det forholder seg til teksten. Min erfaring alene er ikke nok. Det finnes ikke én riktig erfaring, og kunstnerens intensjon avgjør ikke hva verket kan bety, men ikke alle fortolkninger er like godt forankret i verket. Jeg tror det er mer presist å si at verket åpner et rom av mulige erfaringer. Da trenger vi både verket og mennesket. Og møtet mellom dem.

Malcolm Budd har gitt oss en moderne og mer presis variant av dette. Slik jeg leser ham, er kunstnerisk verdi den ikke-instrumentelle verdien av en informert erfaring av verket. Verdien ligger verken i tingen alene eller hos den som lytter alene, men i erfaringen verket gjør mulig. «Informert» betyr at det også er verkets egne kvaliteter og sammenheng som skal erfares, ikke bare min reaksjon.

Hvilken verdi snakker vi om?

Ordet «verdi» gjør det ikke enklere. Vi snakker om kunstnerisk, estetisk, kulturell og samfunnsmessig verdi, om egenverdi og nytteverdi. Begrepene står ikke på samme nivå: noen sier hva slags verdi det er, andre på hvilken måte noe er verdifullt. En fjord kan ha estetisk verdi uten å være kunst. Duchamps Fountain, det masseproduserte urinalet som ble sendt inn til en utstilling i 1917 under signaturen R. Mutt, har kunstnerisk betydning uten å være vakkert. Arthur Danto pekte på at to objekter kan se helt like ut og likevel ha ulik status som kunstverk. Handling, kontekst, historie og fortolkning er i spill. Det gjør det svært vanskelig å plassere kunstens verdi utelukkende inne i tingen.

Hva betyr egentlig «egen»?

Også «egenverdi» viser seg å være mindre enkelt enn dagligtalen antyder. La oss prøve med et vennskap. Hvis jeg går i kor fordi jeg vil synge Bach, og etter ti år oppdager at noen av mine nærmeste venner er mennesker jeg møtte der, kan kulturpolitikken tenkes å beskrive vennskapet som en sosial effekt av koraktiviteten. Men fra mitt eget ståsted vil det være underlig å kalle det et instrumentelt biprodukt. Jeg er ikke venn med noen fordi vennskapet skal føre til noe annet. Vennskapet er verdifullt for sin egen skyld. Det samme kunne skjedd i en teatergruppe, en lesesirkel eller en tegneklubb.

Her kommer en viktig distinksjon til syne. Filosofen Christine Korsgaard har pekt på at vi ofte blander sammen to spørsmål som ikke er det samme.

Det første gjelder kilden til verdien: Er noe verdifullt på grunn av egenskaper det har i seg selv, eller på grunn av noe utenfor, for eksempel en sammenheng det inngår i? (Korsgaard kaller dette skillet mellom intrinsic og extrinsic verdi.) Det andre gjelder måten vi verdsetter det på: Er det et mål for oss, noe vi verdsetter for dets egen skyld, eller er det et middel til noe annet? (Finalog instrumental verdi.) Enkelt sagt: Det ene spørsmålet handler om hvor verdien kommer fra, det andre om hvordan vi verdsetter den.

På norsk faller begge spørsmålene sammen i ett ord. «Egenverdi» kan bety at verdien ligger i tingen selv, uavhengig av alt annet. Det kan også bety at vi verdsetter noe som mål og ikke som middel. Det er to forskjellige påstander, og de er uavhengige av hverandre. Vennskapet viser hvordan: verdien oppstår mellom vennene, i relasjonen, og likevel verdsetter vi det som et mål. Det samme kan gjelde kunnskap, mestring, tilhørighet og kanskje også demokratisk frihet.

Dette har en konsekvens for kunsten. Hvis «egenverdi» betyr at verdien ligger i verket selv, er påstanden vanskelig å begrunne og lett å angripe: hvordan kan verdi sitte i en ting alene? Men hvis den betyr at vi verdsetter kunst som mål, for sin egen skyld, trenger vi ikke at verdien sitter i verket. Verdien kan oppstå i møtet mellom verk og menneske og likevel være noe vi verdsetter for dets egen skyld. Og det er denne siste betydningen vi trenger når vi sier at kunsten ikke må begrunnes utover seg selv.

Det viser også at skillet mellom nytte og egenverdi avhenger av hvem som spør. Det samme fellesskapet som en tilskuddsforvalter kan registrere som en nyttig effekt av koret, kan for korsangeren være blant de verdier som gjør livet godt å leve. Grensen går derfor ikke nødvendigvis mellom forskjellige egenskaper ved kunsten. Den kan også avhenge av hvilket ståsted vi betrakter verdien fra.

Hva egenverdien er til for

Hva er da igjen av vernet jeg begynte med? Mer enn man skulle tro. Det hviler ikke på en påstand om hvor verdien sitter, men på to andre ting. For det første verdsetter vi selve møtet med kunsten som mål: å oppleve et verk som henger sammen, og å bli stilt overfor noe vi ikke har ord for. Denne verdien kan ikke byttes ut mot det kunsten fører til. Hvis noen lovet oss samme helse, samme fellesskap og samme hjernestimulering uten konserten, romanen eller utstillingen, ville vi likevel savnet noe. Det vi savner, er erfaringen selv.

For det andre – og dette er det som oftest overses – oppstår noen av virkningene vi verdsetter høyest som biprodukt av noe annet. Hvis jeg går i kor for å synge Bach, eller blir med i en teatergruppe for å sette opp Ibsen, kommer vennskapene fordi vi tar kunsten på alvor, ikke fordi noen har satt seg fore å bygge fellesskap. Jon Elster har kalt slike tilstander «essentially by-products»: tilstander som vanskelig lar seg frembringe direkte ved å gjøre dem til mål. Det er vanskelig å sove ved å bestemme seg for å sove, og å bli spontan av å følge en instruks om å være det. Noe av det samme kan gjelde fellesskap: det oppstår lettere som en følge av at vi gjør noe sammen enn som mål i seg selv. Å bestille effekten på forhånd kan derfor ødelegge mekanismen som ville ha frembrakt den.

Egenverdi-vernet handler altså ikke om at nytte er uviktig. Jeg er overbevist om at kunstens samfunnsverdi er stor. Men det er nettopp derfor egenverdien må forsvares. Noen av kunstens viktige samfunnsvirkninger kan være avhengige av at kunsten ikke først og fremst behandles som et middel for å frembringe dem. Hvis vi svekker egenverdien, er det reell risiko for at vi også svekker samfunnsverdien. Vi risikerer altså å sage av greinen vi sitter på hvis vi bare jakter på nytten.

Den som vil ha kunstens samfunnsverdi, bør ta egenverdien på alvor.

Vernet handler dessuten om hva som kan kreves på forhånd. Vi kan gjerne undersøke hva kunst gjør med mennesker. Men når virkningene blir en bestilling, kan vi miste dem.

To hemisfærer

Jeg tror altså at det gir mening å snakke om både kunstens egenverdi og kunstens nytteverdi. Men de to står ikke i motsetning til hverandre. Det er lett å tenke seg dem på hver sin ende av en skala, som om mer av det ene betyr mindre av det andre. Men hvorfor skulle det være slik?

Et verk kan ha høy kunstnerisk kvalitet og samtidig få stor kulturell og samfunnsmessig betydning. Det finnes heller ingen nødvendig årsakssammenheng: et kunstnerisk fremragende verk kan få liten samfunnsmessig betydning, og et beskjedent prosjekt kan forandre et lokalsamfunn. Studien Gifts of the Muse (2004) argumenterte tilsvarende for at kunstens indre og ytre verdier kan henge sammen og forsterke hverandre.

Vi skal derfor være forsiktige både med å sette verdiene opp mot hverandre og med å smelte dem sammen. Slår vi dem sammen, mister vi muligheten til å spørre om noe verdsettes for sin egen skyld. Setter vi dem opp mot hverandre, mister vi muligheten til å se at det samme kan være begge deler. Begrepene er nyttige fordi de skiller to spørsmål: om vi verdsetter noe som mål eller som middel.

Jeg vil derfor foreløpig tenke på egenverdi og nytteverdi som to hemisfærer: ikke to halvdeler som til sammen utgjør hundre prosent, men to perspektiver. Vi trenger egenverdien for å forstå hvorfor kunsten ikke kan reduseres til det den produserer av eksterne virkninger, og nytteverdien for å forstå at kunsten heller ikke eksisterer isolert fra menneskeliv og samfunn. Vi trenger også langt flere begreper enn begge to, dersom vi skal beskrive hele rikdommen i det som skjer. Kunstens verdi kan ikke være én ting.

De to perspektivene er likevel ikke like. Nytten kan avhenge av at kunsten tas på alvor som kunst, mens egenverdien ikke avhenger av at kunsten er nyttig.


Fortsett til Del II. Hva er kunsten verdt?