Hvis Danmark mener kulturelt beredskab alvorligt, må man også tage kunstens viden alvorligt. Ikke som pynt, men som et samfundsanliggende. Og her er det overraskende: Danmark har stadig ikke et egentligt doktorgradsspor, der er designet til kunstnerisk viden på kunstens egne betingelser. Foto: Illustration fra KUV-projektet “Diffracting the Copenhagen Interpretation” (Rytmisk Musikkonservatorium) Jeg ved, hvor stærkt feltet står. For nylig læste jeg et stort antal ansøgninger til den statslige støtteordning for kunstnerisk udviklingsvirksomhed (KUV) – videnudvikling i og gennem kunstnerisk arbejde. Niveauet er højt: tydelige fagmiljøer, stærk kunstnerisk kvalitet og en voksende bevidsthed om metode og videndeling. Når mange gode ansøgninger konkurrerer om få midler, bliver det tydeligt, hvad der mangler. Ikke idéer. Kontinuitet. Hvordan sikrer man, at viden ikke forsvinder igen, når projektet slutter? Hvordan bygger man videre – generation for generation? Danmark bør undersøge en praks

Hva betyr egentlig «samfunn»? Fra «å finne sammen» på norsk til «socius» – venn og partner – på latin. Språkhistorien avslører hvordan vi mennesker alltid har definert oss gjennom fellesskap.

Visste du at «kunst» egentlig betyr «å kunne»? Før i tiden var legekunst og vitenskap én og samme ting. Først senere ble kunst og vitenskap skilt – men kanskje henger de fortsatt tettere sammen enn vi tror?

Fra Putins propaganda og Kinas sensur til Ukrainas motstandsplakater og USAs kulturkriger: Kunst har alltid vært et redskap i maktspill. Men nettopp derfor er den frie kunsten avgjørende for demokratiet.

Kunstfagene har i over førti år tapt terreng i skolen. Men vi trenger mer, ikke mindre kunstfag dersom vi som samfunn skal lykkes i møte med vår tids og fremtidens utfordringer.

Vi trenger mer kunnskap om kunstens og kulturens betydning i samfunnsutviklingen. Ikke for å gjøre kunsten instrumentell, men for å gi oss et språk til å forklare dens uerstattelige verdi.