Om Jackson Pollock og den kalde krigens kamp om den frie kunsten.

Vest-Berlin, juni 1950.

Byen ligger fortsatt som en vestlig øy midt i den sovjetiske sonen. Berlinblokaden er avsluttet bare året før. Nå har mer enn hundre forfattere, filosofer, politikere og intellektuelle fra en rekke land samlet seg i byen.

Blant dem er den ungarsk-britiske forfatteren og tidligere kommunisten Arthur Koestler, den franske filosofen Raymond Aron og den norske Arbeiderparti-sekretæren Haakon Lie. De kom fra ulike politiske tradisjoner, men hadde én viktig ting til felles: motstanden mot sovjetisk kommunisme.

Anledningen er etableringen av en ny organisasjon med et navn som ikke akkurat underspiller ambisjonene: Congress for Cultural Freedom. Tidspunktet kunne knapt vært mer dramatisk. Dagen før konferansen åpner, går nordkoreanske styrker over grensen til Sør-Korea. Den kalde krigen har plutselig blitt varm.

Budskapet fra Berlin er tydelig: Intellektuell og kunstnerisk frihet hører sammen med politisk frihet. Motstykket er Sovjetunionen, der staten ikke bare legger sterke føringer på politikken, men også på kunsten. Forfattere, komponister og billedkunstnere forventes å bidra til det sosialistiske prosjektet. Den sosialistiske realismen skal være forståelig, oppbyggelig og politisk anvendelig.

Vesten skal representere noe annet.

Kunsten skal være fri.

Det var bare én liten detalj. CIA var med på laget.

Den kulturelle fronten

Congress for Cultural Freedom utviklet seg til et omfattende internasjonalt nettverk. Organisasjonen arrangerte konferanser og festivaler, støttet tidsskrifter og bygget forbindelser mellom intellektuelle og kunstnere over store deler av verden.

Bak lå amerikanske penger. CIA finansierte organisasjonen i hemmelighet gjennom ulike mellomledd. Michael Josselson, som holdt organisasjonen sammen i nesten to tiår, var CIA-offiser.

I dag kan dette høres ut som oppskriften på en litt overivrig spionroman. Men tanken var egentlig ganske enkel. Den kalde krigen handlet ikke bare om atomvåpen, militærallianser og politiske systemer. Den var også en konkurranse om hvilket samfunn mennesker ønsket å leve i.

Den handlet om ideene. Og dermed om kunsten.

I Paris i 1952 sto organisasjonen bak festivalen Masterpieces of the Twentieth Century, en ambisiøs presentasjon av det 20. århundrets musikk, opera, ballett og billedkunst. Den historien fortjener et eget innlegg. Men først: det abstrakte maleriet.

Pollock og de abstrakte ekspresjonistene

Den amerikanske abstrakte ekspresjonismen vokste fram etter andre verdenskrig. Jackson Pollock la lerretene sine på gulvet og dryppet og kastet maling over dem. Mark Rothko malte store, eteriske fargeflater. Willem de Kooning, Robert Motherwell og andre brøt på hver sine måter med forestillingen om hva et maleri skulle forestille.

Dette var ikke det folk flest vil kalle lett kunst.

Men i kulturkrigen hadde den én interessant egenskap: Den kunne tilsynelatende umulig være bestilt fra et propagandadepartement. Og dermed kunne den brukes.

Fra 1950-årene reiste amerikansk samtidskunst gjennom Europa i utstillinger organisert av blant andre Museum of Modern Art i New York, med støtte fra private stiftelser. Pollock, Rothko og de andre ble stående som representanter for noe større enn en kunstnerisk retning. Her var kunstnere som kunne gjøre akkurat hva de ville.

De skulle være et bilde på Amerikas freedom.

Bare ett problem: Hjemme i USA var den omstridt

Det som gjør historien merkeligere enn den først ser ut, er at den moderne kunsten samtidig var sterkt omstridt i USA.

I 1947 ble utstillingen Advancing American Art, satt sammen av det amerikanske utenriksdepartementet og sendt til utlandet, avbrutt midt i turneen etter hard kritikk fra politikere og presse. Enkelte kongressmedlemmer omtalte moderne kunst som uamerikansk, noen til og med som kommunistisk. Og kritikken tok ikke slutt der. Den fortsatte inn i 1950-årene.

Den frie kunsten var altså ikke bare en kontrast til Moskva. Den var også et problem for mange av dem som skulle forsvare friheten. Kunsten som kunne brukes som bilde på Amerikas åpenhet, var langt fra ukontroversiell hjemme. Det gjør spørsmålet mer interessant: Hvorfor støtte noe man ikke selv liker?

Fordi det kunne være nyttig. Ikke fordi det var likt.

Hva CIA gjorde, og ikke gjorde

Her er historien noen ganger blitt bedre i gjenfortellingen enn dokumentasjonen tillater.

Det finnes ikke grunnlag for å si at Jackson Pollock arbeidet for CIA, eller at CIA satt på et kontor i Washington og bestemte hva Mark Rothko skulle male. Forbindelsene mellom kulturinstitusjoner, Congress for Cultural Freedom, private stiftelser og amerikanske myndigheter var mer sammensatte. Pollock døde dessuten allerede i 1956, og mesteparten av turneene kom etter ham. Historikere diskuterer fortsatt hvor direkte CIA faktisk påvirket den internasjonale promoteringen av den abstrakte ekspresjonismen.

Men den større sammenhengen er vanskelig å komme utenom. CIA finansierte en omfattende internasjonal kulturpolitisk virksomhet, og amerikansk modernisme ble presentert internasjonalt som et uttrykk for friheten som skilte Vesten fra Sovjetunionen.

Så la meg sette det på spissen:

Pollock arbeidet ikke for CIA. Men CIA arbeidet for Pollock.

Det er en formulering, ikke et funn. Men den fanger et poeng.

Haakon Lie var der

Dette er heller ikke bare en amerikansk historie. Haakon Lie var med i Berlin og ble senere varamedlem i ledelsen av Congress for Cultural Freedom. Det passer med det vi ellers vet om ham: Han var en kompromissløs antikommunist som allerede hadde kontakter i britiske og amerikanske miljøer.

Også Norge ble en liten del av den internasjonale kulturkampen, og det finnes forbindelser til norske intellektuelle miljøer, blant annet rundt Minervas Kvartalsskrift. Det betyr ikke at Lie eller norske intellektuelle var marionetter styrt fra Washington. Mange av menneskene i disse nettverkene hadde sterke egne overbevisninger. De trengte neppe CIA for å fortelle dem hva de mente om Stalin. Hvor mye dette betydde for norsk kunst- og kulturliv, er et åpent spørsmål.

Det interessante er i alle fall blandingen av idealisme, politikk, penger og kultur.

Friheten som våpen

Sovjetunionen hadde en enkel forestilling om kunstens politiske rolle: Den skulle tjene den sosialistiske staten.

Vestens svar måtte være en motkraft. Hvis amerikanske myndigheter hadde bestilt malerier med påskriften DEMOKRATI ER BRA, ville poenget vært ødelagt før malingen var tørr.

Det politisk nyttige ved Pollocks kunst var at den ikke så politisk nyttig ut.

Den frie kunsten kunne brukes som argument for det frie samfunnet fordi kunstneren tilsynelatende ikke behøvde å argumentere for noe som helst. CIA behøvde derfor ikke bestemme hva kunstnerne skulle male. Det ville undergravd hele budskapet. Men hvilke uttrykk for friheten som ble løftet fram, finansiert og sendt på turné, var ikke nødvendigvis overlatt til tilfeldighetene.

Man behøvde ikke styre kunsten for å bruke den politisk.

Bruken måtte helst være usynlig. Hvis publikum visste at CIA sto bak, ville selve bildet av uavhengighet slå sprekker. Da CIA-forbindelsen ble kjent i 1966–67, rammet det derfor troverdigheten til nettverket som var bygget opp.

For meg gjør denne historien også noe med blikket på kunsten selv. Jeg setter både Pollock og, kanskje særlig, Rothko svært høyt. Det gjør jeg fortsatt. Men når jeg oppdager at den internasjonale framveksten av amerikansk abstrakt ekspresjonisme også inngikk i den kalde krigens kulturkamp, begynner jeg å spørre meg hvordan mine egne forestillinger om viktig kunst er blitt til.

Vi får aldri vite hvilken plass Pollock og Rothko ville hatt i kunsthistorien uten denne historien. Kanskje akkurat den samme. Stor kunst blir ikke mindre stor fordi noen har hatt interesse av å vise den fram.

Men ingen av oss møter kunsten i et vakuum.

Kulturkampen er ikke over

I dag hører vi igjen at kunst og kultur er demokratisk infrastruktur, motstandskraft og en del av samfunnets beredskap. Det er en annen tid, en annen mekanisme og en annen debatt, og den kommer jeg tilbake til.

Men fra Berlin i 1950 tar jeg med meg et spørsmål:

Hva skjer med kunstens frihet når den er skapt fritt, men brukt politisk?

Den kalde krigen er over. Kulturkampen er det neppe.

 
MER OM KUNST OG SAMFUNN: Les også mitt nylige essay om kunstens verdi.